Den utvalgte

Jeg har hatt mange jobber. Kan nevne noen:

Frisørsalong, gatekjøkken , matbutikker, flere diskoteker og barer, dagmamma, egent firma, jobbet for Løvenskiold og Canal Digital.

Jeg digger hver eneste jobb jeg har hatt. De har gitt meg mange gode og nyttige erfaringer, men det er en jobb jeg aldri følte helt jeg presterte i. Følte meg kanskje litt lost. Det kan ha noe med selve interessen for transportmidlet og gjøre.

Jeg skulle søke på skole og mottok derfor dagpenger en periode. Helt ryddig at jeg måtte ta de jobbene jeg fikk via NAV. En dag dumpet det ned et brev i postkassa.

Møt opp på NSB sine opplæringsskoler på brygga i Oslo mandag kl 0900. Selvfølgelig kunne jeg det. Ikke noe problem. Møtte opp, og ante ikke hva jeg skulle eller hva slags plan som var lagt for meg og de femti andre som også hadde møtt opp.

Hei hei, og velkommen til dette informasjonsmøte, sa mannen fra NAV. Nå er det seg slik at NSB trenger en god del nye BILLETTØRER og dere er de utvalgte.

Møt opp her i morgen tidlig, start ett tre måneder langt opplæringsprogram, eller glem dagpenger de neste to månedene. Herregud!!! Hadde de tenkt å sende meg ut for å selge billetter på togene? Tog liksom, hva slags forhold har man til tog. Du reiser fra A – B. Går av, og tenker ikke noe mer på det toget.

Tre måneders opplæring. Vi lærte de forskjellige sonene i Oslo, priser, gangetabellen, service, litt teknisk og hvordan man skulle gi signaler til konduktøren som var sjefen. Fikk skreddersydd en uniform og ble dyttet inn i toget med lua på halv tolv og ferske billetter i konduktør veska. Svetta som en mann og var dritt nervøs. Første turen jeg hadde var fra Eidsvoll til Oslo S. Ett togsett fra krigen, med dører fra tog til tog som rakk meg til halsen. Jeg måtte bøye meg ned hver gang. Men så forstørra og stresset som jeg var husket jeg jo aldri det. Slo hodet sikkert ti ganger. Var svimmel og uvel og ville bare hjem. Ikke visste jeg hvor jeg var hen heller. Eidsvoll???

Etter hvert kom jeg over på de nye togene. Kom godt i gjenge og solgte billetter som bare det. Hadde satt meg opp på tidlig turnus, så kjørte ofte tomt tog ut til Ski for å ta med alle pendlerne inn til Oslo.

Jeg kan si det slik at det var ofte pendlertoget reiste uten en billettør om bord. For jeg sovnet ofte på toget ut til Ski og havnet i Ås. Jeg hater Ås. Brukt noen timer på den perrongen der for å komme meg tilbake til start. Jeg satt også modell for Tone Lise akademiet på den tiden, så jeg hadde negler som var veldig lange. Det betydde at hvis jeg mistet en mynt på gulvet, klarte jeg ikke å ta den opp igjen. Måtte be en av medpassasjerene om å plukke den opp for meg. Jeg gikk høygravid og jobbet der også, fikk spesialsydd uniform. Så ut som en klovn.

Og tegnene jeg skulle gi til konduktøren når alt var klart og vi skulle kjøre igjen. He he, jeg skjønte ingen ting. Opp, ned, grønt, rødt.

Jeg tror de fleste konduktørene som så at de skulle jobbe med meg, tenkte: Å NEI, ikke det lange spetakkelet der nå igjen…..

Jeg jobbet der i halvannet år…….

Obs obs!!! Lyktestolpe på tur

Det er vår og det betyr at sykkelen skal opp og ut fra kjelleren. Gikk ned i kjelleren for å hente den opp, men nei, ikke noe sykkel. Søren også. Har jeg satt den en annen plass. En sykkel liksom, jeg burde jo ha sett den? Gikk ned en gang til. Borte vekk. Tenke, tenke…. hvor syklet jeg siste turen i høst? Jo, den syklet jeg tydeligvis bak huset, for der stod den. Inntil husveggen. Jøss!!! Det har jeg ikke fått med meg at den har stått ute i hele vinter. Ja ja! Den har stått utenfor Lundetangen i 14 dager også den, ulåst. Uten å bli stjålet. Leita litt da også før jeg kom på hvor den var.

Endelig funnet sykkelen. Triller den til verandaen for å sjekke forholda. Alt så OK ut, må bare ha litt luft i dekkene. Det fikses lett.

Jeg var like tidlig i ute med å ta opp sykkelen i fjor også:

Egentlig skjønner jeg ikke helt hvorfor jeg er så ivrig på å få den klar til våren. Jeg er jo livredd for å sykle.

Jeg vet ikke helt hva det er for noe, men kanskje en kombinasjon av fart og at jeg er 180 cm høy. Fallhøyden er stor. Jeg føler meg litt ustø oppe på det sete, niholder i styret. Blir sliten, får vondt i nakken.

Og hvordan skal man få snudd på hodet og se til høyre og venstre etter biler når jeg må ha fokuset rett frem? Fortauskanter, mennesker og biler. Det er mange hinder. Resultatet blir at hver gang jeg må se om det kommer bil eller annet stopper jeg sykkelen helt. Går av, ser til alle kanter så klar for å sykle igjen. Er veldig slitsomt egentlig, stopper mer enn jeg sykler.

Hjelm?? Jeg ser ut som en lyktestolpe på sykkel tur.

Ja ja, nå er i så fall sykkel klar for vår, og den er klar for påsken. Syklet i påsken i fjor også jeg. Hjem fra påsketrav. Rart hvor uredd og verdensmester en blir etter ett par kalde. Hele venstresiden min var vel så å si blå. Broren min syklet ved siden av meg og støttet meg med en hånd på skuldra. Han fungerte som et levende støttehjul. Selv om bildene er screena fra en filmsnutt og er av dårlig kvalitet skjønner du sikkert hva jeg mener. (det ser ut som vi ikke ler, men vi har totalt latterkrampe )

Treffer du en lyktestolpe på sykkel tur i nærmeste fremtid, behøver du ikke å få dårlig samvittighet hvis du ikke hilser. Jeg blir i grunn bare veldig glad, er så slitsomt å måtte stoppe sykkelen for å vinke. Men jeg ser deg og jeg forsøker absolutt ikke å flørte med deg. Blunkingen er bare min måte å hilse på uten å ta hendene fra styret........

En tier her, og en tier der.....

Så er det på`n igjen. Ti kroners marked i nærbutikken. To lange uker hvor reklame skiltene lyser mot deg at her er det kroner å spare. Hvor sønnen min bare jubler av begeistring og han kunne garantert ha flyttet inn i butikken disse to ukene. Jeg skjønner det jo. Det er klart at penger brenner i lomma.

Kjenner det selv jeg, at jeg får ett lite handle behov. Kjøkkenskapet mitt merker det også, kjøleskapet og fryseren også forresten. Får ikke helt panikk og fyller handlekurven til randen, men bare bitt litt. Kjenner at det er helt riktig av meg å kjøpe veldig mange go`morgen yoghurt til ti kroner stk, som koster 9.90 på Rema til ordinær pris. Eller hermetiske bokser. To bokser for ti kroner. Mais. Perfekt, vi spiser mye mais. Kjøper flere bokser, så kjøper jeg nye til 2.90 kroner boksen på Kiwi når vi er tomme.

Ostepopp, lefser, sjokolade, sjokolademelk, saft….. spiser eller drikker ingen av delene, men er så kjekt å ha i skapet hvis det skulle komme noen på besøk. . Men jeg serverer sjeldent ostepopp og sjokolademelk når noen stikker innom på kaffe liksom.

Kake lys. Ti kake lys til ti kroner. Sikkert billig, men hjelper lite, når du snart fyller 44 år. Må ha fem pakker da. Har kanskje ikke så mye med denne tieren å gjøre. Er det ikke ett ordtak som heter : Du skjønner du begynner å bli gammel når lysene koster mer en kaka?

Nei, i dag skal jeg gå rett forbi butikken, fort hjem, inn døra og glemme hele ti kroners markedet. Kommer det en kaffe gjest i helgen kan det hende jeg kan by på en ostepop eller to som jeg har fra i fjor......

PS!!! Det er mange gode tilbud også altså.

London Love

I dag måtte det bare bli slik syntes jeg. Byen alle nordmenn elsker har vært utsatt for terror. På et sted hvor mange av oss har gått. Akkurat ett år etter angrepet i Brussel hvor over 30 mennesker ble drept.

Bare veldig veldig trist .......

Besøk og lasagne på menyen

På tide med en oppskrift igjen. Passer jo fin for i går kveld hadde vi hyggelig besøk.

Mamma og Hans skal reise til USA i morgen. De skal til San Fransisco, Los Angles og Las Vegas.

Det kommer garantert til å bli en flott tur. En opplevelse for livet. De skal være borte i 15 dager. De var derfor på middag i går kveld. Vi har spiste, koste oss og de har fått med seg en stor god reise klem.

Jeg laget en litt sunnere variant av lasagne. Bytter ut den hvite sausen med cottage cheese og fullkornspasta. Mye enklere å lage, og jeg synes den er like godt. Er mamma som har lært meg å lage den. Her er oppskriften:

Oppskriften er til en stor form med lasagne:

2 pk kjøttdeig/karbonadedeig/kyllingkjøttdeig

2 løk

2 fedd hvitløk

4 gulerøtter

1 boks hakkede tomater m/basilikum

1 boks med tomatpure

1 dl vann med + halv terning oksebuljong

Salt, pepper, oregano, basilikum

En stor boks med cottage chesse

Fullkorns pastaplater

Revet oss på toppen

Rasp gulerøtter, kutt løk og hvitløk stek kjøttdeigen sammen med grønnsakene.

Ha i hakkede tomater, tomatpure, krydder og vann med buljong.

Kok det i 10 minutter til du får vekk råsmaken på tomatene.

Ha i formen

Legg lagvis. Jeg legger først ett lag med pastaplater, så kjøttdeig, deretter cottage cheese. Annen hver gang til det er tomt. Ost på toppen.

Stekes på 200 grader i ca. 40minutter.

Serveres med salat og brød.

Skikkelig dritt!!!

Jeg vet det fort er en jente greie, men hvis jeg blir skikkelig sint så begynner jeg å gråte. Det snører seg fullstendig i halsen, jeg får en sånn rar pipelyd i stemmen, leppa skjelver og tårene presser på. Veldig irriterende faktisk, men jeg må bare innse at det er fakta. Det er så dumt, for når en er sint har man som regel mye på hjertet. Også irriterer det meg veldig etterpå at jeg ikke fikk sagt det jeg hadde tenkt å si. Kan gruble på det i lang tid. Situasjonen oppstår som oftest hvis jeg er sint på noen jeg ikke kjenner så godt.

Bikkja til naboen driter i hagen min og tisser ned hele tuja hekken. Det irriterer meg og nå begynner jeg og bli lei. Jeg har jo hund selv som til stadig stikker av. Han har garantert lagt igjen et visittkort eller to i andres hager. Men jeg gjør det ikke bevist. Jeg lukker ikke opp utgangsdøra slipper bikkja ut, står og ser på og roper han inn igjen når han er ferdig.

Jeg har tenkt litt på dette og hvordan jeg skal håndtere det. Det enkleste er jo selvfølge å gå bort til naboen, ringe på og si unnskyld meg men kan du lufte hunden din i din EGEN hage? Jeg tror han hadde hatt forståelse for det, men hvis ikke han hadde hatt det, tror jeg fort jeg kunne bli litt sint. Og da er vi tilbake til det der med den pipe lyden.

Det er ikke festlig å stå på trappa til naboen med hendene i siden (og garantert rosa crokcs) med den pipelyder, dirrende leppe samt ikke få frem et ord. Det er jo ikke verdens undergang at bikkja bæsjer i hagen liksom. Han kan jo misforstå hele greia å tro at jeg trenger hjelp.

Det er bare å innse at frem til jeg får løst mitt lille sippeproblem må jeg kjøpe en ekstra rull med hundeposer og plukke selv.

Det er skikkelig dritt !!!!!!

Time out

Jeg vil nok ikke si at jeg har støv på hjernen, men jeg syntes det er hyggelig når det er rent og ryddig rundt meg. Har ikke bestandig vært sånn, men det har kommet med alderen det også.

Men en sjelden gang gidder jeg ikke å gjøre noen ting. Er skikkelig lat, går forbi alt av rot og hybel kaniner.

Prøver å gjøre noe, men lander i sofaen igjen og later som det blir borte for en liten stund.

For noen år tilbake fikk jeg kyssesyken. Jeg skjønte det ikke når jeg var syk, men etter et par måneder slo det skikkelig til. Jeg ble lagt inn på sykehuset med leversvikt og forstørret milt. Fikk alkoholforbud i ett helt år, samt holde meg unna trening. Akkurat den overlevde jeg fint. Den første tiden sov jeg, helt utmattet. Alt var et ork og jeg skjøte ikke hvordan hverdagen kunne bli normal igjen. Men det ble den jo selvfølgelig, men aldri tilbake til 100 %. Det hender jeg må ta en pause under veis, men jeg kommer alltid i mål.

Jeg kan godt legge skylden på at jeg har hatt en form for utmattelsessyndrom. Men det er ikke derfor jeg ikke orker å gjøre noe. Det er rett og slett fordi jeg er lat. Jeg gidder ikke.

Slik som for ett pr dager siden. Sønnen min kom hjem etter helgetur. Han setter fra seg alt i gangen, akkurat der vi må gå for å komme ut. Gamle gymbagger, to sekker og en kjempestor bag. Jeg hadde ett par ting i gangen, datteren min hadde også sekker og sko. Jeg ser det er der, jeg vet at stort sett det meste i baggene må vaskes. Men jeg går faktisk en hel dag og tråkker over det. Ja, jeg gjør det. Irriterer meg ikke over at det står der en gang. Orker ikke bruke energi på å be noen om å flytte det. Jeg bare flytter litt på det selv for å få opp døra til badet.

Det står en ren oppvask i oppvaskmaskinen. Gadd ikke og åpne døra en gang. Drakk av krus, for alle glassene var skitne eller rene i maskinen. Har en haug med oppvask på kjøkkenbenken fordi jeg ikke gadd og ta ut av maskinen.

Jeg sovnet på sofaen, jeg gadd ikke og stå opp for og legge meg, bare snudde meg rundt og sov videre.

Ærlig talt!! Jeg vet jo det at når jeg kommer hjem fra jobb må jeg gjøre det. Men da er det liksom greit, for det går fort over denne latskapen. Jeg stresser rund, skal vaske og gjøre alt på en gang. Tømmer bagger, ber unger rydde opp tingene sine, skittentøy, kjøkken…. Det er som om jeg får ett ekstra gir, er overalt på en gang. Da får jeg god samvittighet da, men jeg har god samvittighet når jeg er lat også…… for rotet går jo ingen steder akkurat. Du kan bare si at juksa vrenger seg…. dobbelt arbeid dagen etter…..

Zero

Morsomt at så mange kjente seg igjen i innlegget om PT timen. Mange som har samme erfaringer. Godt å vite at man ikke er alene.

I dag er det mandag, og det er en fin mandag. Starter uken etter en fantastisk morsom helg. Dessuten skjer det mye hyggelig i uken som kommer også. Uke 12 velkommen skal du være.

Har fått ny mobil så jeg måtte derfor laste opp alle appene mine på nytt. Jeg har nok ikke lagret dokumentene på bloggen ordentlig, for når jeg logget meg inn var det zero innlegg som jeg har arkivert for å legge ut. Er bare å skrive alt på nytt. Men det går så bra.

Blomster gjør meg glad. Dere gjør meg glad. Så her er en liten bukett til dere med ønske om en god mandag.

Ibsen 189 år

Skiens store sønn Henrik Ibsen ble født 20 mars for 189 år siden. Det blir markert flere steder i Skien i helgen. Du kan bland annet besøke mange av byens restauranter som serverer en eller flere retter til kr. 100,- Vi har vært å spist på Jimmys Tollboden. Etterpå spaserte fra vi fra brygga til gangvegen ut til Herkules. Det var kaldt og overskyet, men det ble en koselig tur med god mat. Fortsatt god søndag ;-)

Tilbudet varet fra 16-20 mars. Du kan lese mer om de forskjellige spisestedene og menyene på www.skienby.no.

Det er ikke deg, det er meg

Som jeg skrev i går måtte jeg gjøre noen tiltak for å komme inn i kjolen. 
Kan bare innrømme det med en gang. Jeg er en skikkelig sofasliter. Jeg eier ikke en treningstights eller andre anti svette produkter.
Jeg skal våge meg til å bruke ordet hate. Jeg hater å trene. Jeg hater å svette. Jeg hater å bli andpusten, men jeg hater også at jeg hater å trene. Det er tross alt en helsegevinst å hente her. Men tiltak hadde jeg bestemt meg for, så jeg meldte meg derfor inn på et av byens treningsstudioer.
Midt i sentrum, døgnåpent og greier. Helt perfekt. Nå kunne jeg trene på kvelden når ingen var der. Og på søndager? Hoi hoi!!! Helt genialt.
En eneste bitteliten egentime hadde jeg. Reiste ned helt av meg selv. Svettet og peste og det eneste jeg fikk ut av det var svimmelhet og to følelsesløse ben. OK da!! Gi meg den PT timen. 
Tok på meg tights og fancy t- skjorte, og joda, det ble som jeg hadde tenkt for der kom han. En PT på 20, muskuløs og med fancy treningsutstyr. Jeg kjente med en gang at jeg ville hjem, men mannet meg opp.

Jeg marsjerte målrettet inn i studioet, mens PT `en forsvant målrettet opp en trapp. Øy!!! Vi må jo veie deg først da. Jeg har en sånn bodyskanner i andre etasje. OMG!!! Var det i dag jeg skulle dø, eller var det kanskje PT `en sin tur. Ta av deg skoa sa´n og opp på vekta.
For å si det på en pen måte, treningssko som har stått lagret noen år i en kjeller, lukter aldri godt. Jeg tok av meg skoa og en eim av tåfis fylte rommet. Jeg lot som ingen ting og gikk på vekta. Den blinket og tikket og så spyttet den ut en liten hvit lapp. Min dom. Dom over snart 44 fire år med ren latskap. BMI `en viste selvfølgelig at jeg var overvektig, og at min fysiske alder var 59 år. Jeg brydde meg lite om informasjonen han ga. Var mer opptatt av å få på meg de skoen igjen.

Så skulle vi ned i studioet.
Altså!!!! Følelsen er ubeskrivelig, og det er ikke akkurat godfølelsen vi snakker om her. Dame, snart 44, med en meget nysgjerrig tights og en PT på 20.
Legg deg på matta da, så skal jeg vise deg planken. Phø!!!! Planken?? Den kan jeg da, la meg ned og kjente armene riste. Mens jeg lå slik, skulle han korrigere. Ai, jeg var så sliten men bet tenna sammen. Sånn ja! Knærne sammen. Rumpa ned. Se i gulvet. Rumpa ned. Ja, ja.!!! Bedre? Nei, enda lenger ned. Jeg fikk det tydeligvis ikke til for til slutt sa han, høyt: Du må liksom ta tissen din mot haka. Hysj!! Herregud så høyt han snakket.
Jeg gjorde det fortsatt feil for han sa det EN GANG TIL: du må ta tissen din mot haka. Herregud!! Hva med å bruke ett annet ord da mann? Bekkenet, hekken, hofta, underlivet.......Jeg la merke til at det var helt stille i studioet og at alle ventet spent på hvordan jeg hadde tenkt å løse oppgaven.  
Kjente samtidig at nå var det slutt. Jeg måtte ut her ifra. Min selvtillit og tålmodighet var så til de grader nådd bunn.
Jeg mumlet noe om at jeg hadde glemt et møte og forsvant. 

Neste dag sendte jeg følgende mail: 
Til den den det måtte angå. Tillater meg herved å si opp mitt abonnement hos dere fra dags dato. Vennligst bekreft at dere har mottatt min mail.

Kjære PT. Jeg regner ikke med at du leser dette, men hvis du gjør, skal du vite:
Det er ikke deg, det er meg.

 

Kjolen som sier, Å NEI !!!!

 




For tre år siden arvet jeg en kjole. En ballkjole med blings og tyll. Jeg har aldri hatt en så fin kjole før.
Jeg liker å se på programmet kjolen som sier ja.Hadde denne kjolen vært hvit, hadde jeg sagt ja med en gang. Stått der med snørr og tårer og leitet febrilsk etter en mann i lokalet.
Mamma har brukt kjolen en gang på nyttårsball. Hun var så fin, men etter det har kjolen hengt i skapet. Det er ikke så mange anledninger den kan brukes i, men til sommeren skal jeg i bryllup og da er det endelig min tur til å bruke kjolen.
Jeg gleder meg veldig. Entusiastisk og ivrig måtte jeg prøve den.
Jeg prøvde den til jul, under en julefrokost. Hvor smart er det liksom. Når magen er full av ribbe og marsipan. Men kjolen skulle prøves.
Den satt som ett skudd da jeg prøvde den for tre år side, dette skulle gå bra.
Men det gjorde det selvfølgelig ikke. Glidelåsen ville ikke opp. Det manglet kanskje ti cm.
De på kjøkkenet trøstet og sa at dette kom til å gå bra, kunne bare sy den litt ut her og litt der. (Men jeg hørte de kniste da jeg gikk ut igjen jeg)
Her måtte det tiltak til. Kjolen hadde sagt NEI. Det var på tide med tiltak. Så nå er jeg på slanker `n og hvordan det har gått kan du lese om i morgen.

 

Beklager dårlig bilder, men var de eneste jeg hadde av kjolen.

I love Gran Ganaria

Stedet du enten hater eller elsker. Jeg tilhører den siste kategorien.
Når jeg skal på tur syntes jeg det er hyggelig å komme på en plass hvor jeg føler meg trygg og hvor jeg er kjent. Lukten av sol, strand og et annet land er aldri feil. Selv om det begynner å bli vår i Norge, er det lov til å drømme seg ned igjen til hvite sandstrender og sene sommerkvelder.....
 


Kl. 07.00 Puerto Rico våkner!

.





















 

 

Den følelsen....

Jeg har blitt et skikkelig inne menneske. Vasker, rydder, lager mat, koser meg med ett glass rød vin og tar livet med ro. Noen sier det kommer med alderen.....
Helt greit for meg. Tipp, topp å bli eldre. Ikke noe stress. Gjør akkurat som jeg vill.
I dette aldrende livet, hører det også til en viss kles stil. Behagelig tøy. Løse bukser, lange gensere og ullsokker. Og......rosa crocs, minst to nummer for store. Jeg har sikkert hatt de i ti år. Mitt beste impuls kjøp.

Jeg er så heldig og bo rett ved en matbutikk. Praktisk og litt upraktisk på en gang. Praktisk for de det er kjekt hvis jeg mangler noe, men upraktisk når jeg har lyst på noe snop. Altså, som oftest veldig upraktisk.
Av og til må jeg løpe borte. De som jobber der har sluttet å reagere på hva jeg har på meg.
Men du kan være sikker på at du treffer noe du ikke har sett på flere år hvis jeg glemmer (les:gidder) å bytte klær.
Jeg løpte  bort her om dagen, alt flaggrer fritt, håret til alle kanter, null sminke og jeg ser to rosa tupper når jeg små løper bort.
Søren!! Akkurat de kunne jeg ha byttet. Løper inn og dunk!!! rett inn i ett kjent ansikt. Å heisann!!! Jøss??!! Hva gjør du her?? Har du flyttet fra Hønefoss? Neida, hun hadde kjørt litt feil på gps en. Skulle på besøk i Porsgrunn. Stoppet bare innom, skulle ha noen blomster.
Altså? Hva gir du meg? Den følelsen. Du står der i rosa crocs, raggsokker, treningsdress og rødvinstenner.
Har ikke sett damen på flere år. Vi var naboer på campingen, så hverandre hver dag.Jeg prøver på en måte å gjemme crocsa mens vi prater. Klin umulig.

Jeg gjør det ofte, løper i flagrende klær....og av og til med rosa crocs.
Hvis du treffer meg en gang på butikken, er det lov å tenke at nå har Jensen blitt gammel gitt. ....for det har jeg og jeg digger det. ....

Når topptur blir nedtur.

Det var faktisk jeg som ringte og spurte. Du, mamma? Vil du være med Even og meg opp til Vealøs? Det ville hun absolutt. Vi var klare for tur.

Jeg må nevne at jeg har vært på Vealøs før. En søndag. Jeg hadde bittelitt kjærlighetssorg og tenkte at frisk luft var tingen. Jeg glemte kjærlighetssorgen for å si det sånn. Har aldri vært så sliten i mitt liv. Men det hadde jeg tydeligvis glemt.

Mamma kom å hentet oss, det var søndag og sola skinte. Sol ute, sol i sinn.
Altså!!! Vealøs på en så flott dag. Kunne ikke bli bedre.
Fremme på parkerinsplassen, på med sekk og fremad masj. Utrolig mange mennesker. Pratet og koste oss. Første bratte bakken. Jøss!!! Utrolig lett. Andre bakken. Joho!!! Pease of cake. Enda en bakke? Oi! Kan vi ta en pause? Frem med vann. Voksne og barn gikk forbi. På' n igjen. Oppover og oppover og oppover.
Altså!!! Hvordan kan noen kose seg med dette her? Hvorfor er dette så hyggelig. Utsette seg selv og barn for ett melkesyre helvete.
Men toppturer er jo blitt kjempe populært. Og det er så mange som drar på tur. Utrolig mange flinke, spreke folk.

Endelig oppe på toppen. Tror ikke jeg enset utsikten. Helt totalt ferdig. Hjalp med litt mat og kaffe. Ja ja ja!!! Flott utsikt.

Så skulle vi ned igjen. Ned hele steinrøysa. Unger, hunder og voksne føyk forbi. Even og mamma var i bunn for lengst.
Kjente jeg at tårene presset på? Jo!! Måtte bare gå litt utenom stien, inn i gran skogen og gråte en liten skvett. Stakkars meg! Var jo så sliten!! Stod der og hørte unger løpe forbi. De skulle bare ha vist at det stod en gråtende mamma tre meter unna. Sliten, sint og angrende for at hun ikke hadde tatt med den cava flaska.
Tok meg sammen og fortsatte nedover. Endelig i bunn. Helt tomt på parkeringsplassen.
Klamret meg fast til bilen.
Kjør meg hjem!!!

Jeg har så respekt for dere topptur mennesker. Jeg er super mega imponert. Heia dere!!!

Hverdagslykke

For en helg! Det er bare en fryd og reise på jobb en mandag morgen med så mange gode minner i bagasjen.
På fredag var vi på Harrytur. Broren min, ei veninne, datteren min og jeg. God mat på ferja over, hyggelig selskap og systembolaget er jo en selvfølge. Topp stemning i bilen hjem igjen.

Opp tidlig lørdag morgen for å gjøre klar til lunsj. God mat, godt i glasset, lange samtaler og fine venner. Det var flere som var innom i løpet av dagen. Jeg er heldig.

Jeg får noen spørsmål vedrørend bloggen:

Tjener du penger på å blogge?
Nei det gjør jeg ikke og det er ikke målet mitt heller. Jeg er litt usikker på hvordan det funker, men en må over ett vist antall sideklikk før en tjener penger. Reklamen som ligger på siden kommer automatisk iforhold til blogg.no.

Må du blogge hver dag?
Nei det må jeg ikke, men personlig er det kjedelig å følge en blogg som skjeldent oppdateres. Dette er en hobby blogg siden tiden og lysten var der. Jeg angrer ikke ett sekund, men jeg er livredd for at jeg deler for mye og at noen tenker: blæææ!!! Ikke nå igjen. Jeg bruker mye tid på hvert innlegg, det er derfor gøy hvis noen vil lese.

Hvor mange lesere har du?
Sist uke hadde jeg gjennomsnitt 150 lesere. I helgen har det vært tilsammen nesten tusen lesere. Jeg er absolutt helt overveldet. Rørt og ydmyk. Når jeg begynte å skrive for 3 uker siden tenkte jeg maks fem lesere, at det var de nærmeste rundt meg som ville ta seg tid.

----------------------
Og i dag er det mandag. Det er en fin mandag og jeg ønsker alle en super uke.

Xoxo

En flyvende kanin

 

Kjære alle sammen! Tusen takk for alle tilbakemeldingene i går. Jeg ble rørt til tårer flere ganger. Så mange fine ord. Tusen tusen takk.
Jeg hadde lunsj gjester i går og det ble en utrolig hyggelig dag. Fikk tre nydelige buketter med roser også som jeg skal nyte synet av i dag mens jeg steker opp 4.5 kg karbonadedeig. 

 

Her er dagens innlegg. Håper ingen av dere har kanin på menyen i dag:

Det er absolutt ingen hemmelighet at jeg er glad i dyr. Både store og små. Vi har hatt alt fra bitte små dansemus til store hunder.

Vi har også hatt to kaniner. Begge med navn Trampe. Volum en og volum to.
Volum 1 var en løvehode kanin, men den var litt mannevond, og paret seg med alt. Vi var rett og slett litt redd for den, den flyttet inn til naboen vår og levede et langt og lykkelig liv der.

Det skal altså handle om volum 2, Trampe. En sort og hvit kanin. Han var i bur inne om vinteren og ute i bur om sommeren. Han hadde en spesiell tegning på snuta som gjorde at han var lett å kjenne igjen. En sommer klarte Trampe å komme seg ut av buret sitt. Han var lykkelig, han var fri!!
Vi lette over alt og hang opp plakater. En dag ringte det på døra. Det var noen barn som hadde sett Trampe, i en hage, i en rekkehusleilighet like ved der vi bodde.
Jeg følte det litt ubehagelig og skulle gå og snuse i hagen til folk, men jeg tok en tur og kikket. Ingen Trampe.
Etter hvert var det flere barn som hadde sett Trampe. Både inne i leiligheten og i hagen. En dag stod det sikkert ti barn på trappa og det VAR Trampe som var der, de var helt sikre. Jeg tok på meg skoa og gikk bort til leiligheten igjen. Med en hær av unger etter.
Jeg mannet meg opp og ringte på døra. Jeg hadde fortsatt ti unger bak meg så jeg kunne ikke snu nå.  En dame lukket opp døra.
Kremt!!
Unnskyld, men har dere sett en sort og hvit kanin?
Nei, sa damen, de hadde absolutt ikke sett en kanin.
I det jeg sier beklager og skal snu meg for å komme meg vekk fra den ubehagelig situasjonen hyler alle ungene i kor. Der er den, der er den??..!!!!
Og der var den. Over stuegulvet hoppet det en sort og hvit kanin. Mannen som stod i stua forsøkte å skjule den med bena, der den hoppet rundt.
Jo, dere har en kanin? Den hopper jo der?. Damen ble skikkelig sint men jeg tok ett steg inn i gangen. Kan jeg få se på den bare? Nei, det kunne jeg absolutt ikke og hun dyttet meg bakover i gangen. Jeg måtte forsøke siste stikk: Hvis ikke jeg får se på den kaninen må jeg ringe politiet, for dette er ikke greit. I det mannen hørte ordet politiet bøyde han seg ned og tok tak i kaninen.
Jeg var ikke forberedt, men jeg så kaninen komme, i en drit fart.  Han stod i stua, og kastet kaninen gjennom stua, gjennom gangen og jeg fikk fanget den akkurat i det den var på vei forbi meg.

Damen var nå så sint at jeg rygget bakover, men kaninen i favnen. Det var helt musestille i ungeflokken bak meg. Jeg kom meg ned trappa og døra smalt igjen bak meg.

Trampe var reddet!! Ungene i gata var glade og stolte over å faktisk ha rett. Ungene hjemme var glade og den som var mest glad var nok Trampe selv.
De hadde rett og slett stjålet kaninen. Hva de skulle bruke den til vet jeg ikke, men at den var en potensiell  søndagsmiddag skal du ikke se bort ifra.

Sorgen i hjertet kan ingen se

Kanskje noen tenker at dette kan blir ett for personlig innlegg. Men jeg er ikke så redd for å bli personlig. Det viktigste for meg er at jeg ikke nevner navn og at det handler om MINE erfaringer og følelser. Jeg håper innlegget kan være til hjelp for noen andre der ute.

Sorg! Til sommeren er det 10 år siden jeg mistet en klippe i mitt liv. Etter det har jeg mistet 5 av mine aller nærmeste. Sittet å holdt de i hånda når de har reist.
Men det skal ikke handle om døden for den er jeg ikke redd lenger, men jeg ble redd første gang jeg opplevde sorg. Uten å være klar over det selv.

Jeg husker det som det var i går. Jeg gikk ut av sykehuset. Tidlig på morgenen, det var St. Hans. Ventilasjonsanlegget på taket duret og måkene skrek hysterisk og passet på reirene sine. Verden hadde våknet til en ny dag og jeg kunne bare ikke forstå hvordan alle kunne haste til sitt når vi akkurat hadde sittet rundt sengen og tatt farvell for siste gang. Kunne ikke alle bare stoppe og vise litt hensyn. Gå tilbake til husene sine og holde seg der. I respekt for den som ikke var her lenger.
Men det funker jo ikke sånn.

Det som var værst, var og ikke føle noen. Ikke gråt, ikke sinne, ikke latter eller glede Jeg var helt tom. Og slik ble det i fire år. Jeg følte ingen ting, absolutt ingen ting og jeg var ikke interessert i å føle noe heller. Ga bare blanke og kjørte livet på autopilot.
Det var bare andre som kunne få sorg og bli deprimert. Det var bare andre som ikke taklet en livssituasjon som endret seg brutalt, som ble apatiske, handlingslammet og vandret på måfå. Andre!!!! Ikke meg!!!!

Jeg satt ikke å så tomt ut i lufta med henda i fanget. Jeg var i full jobb, tok meg av barna mine, ordner i huset. Men jeg følte aldri noe. Kjente ikke lukten av vår, ribba til jul, havet eller søndagsmiddag til naboen. Alt var der, rundt meg, men ikke med meg. Jeg tror ikke noen rundt meg la merke til det og ikke gikk jeg rundt å skjulte det heller. Jeg skjønte det jo ikke selv en gang.
Men når jeg hadde gått slik en god stund sa kroppen stopp. Jeg fikk konsentrasjonsvansker, lå våken på natta, var trøtt og sliten hele tiden. Ville bare sove. Orket ikke noe. Gadd ikke noe. Surra rundt i min egen grøt og ble bare tristere og tristere.

Det var vinter og jeg skulle  gå ut av bilen. Det var glatt og jeg ramlet det jeg kunne på ryggen. Smerten var uutholdelig, men smerten innvendig var være. Da jeg lå der i snøen i fosterstilling og gråt tenkte jeg: nå er du helt på bunn (bokstavelig talt), du kommer ikke lenger ned nå, det er på tide å komme seg opp igjen. Jeg tok kontakt med legen min og hadde en lang og god samtale med han. Jeg tror jeg gråt en uke i strekk, men jeg var på vei opp igjen.

I dag ser jeg tilbake på de årene som de mest verdifulle. Verdifulle fordi jeg lærte så inderlig å kjenne på hvordan det er å leve.

Til deg som fortsatt leser! Jeg skriver dette fordi jeg viste så lite om sorg selv. Jeg hadde ikke peiling. Det er ikke lett for de rundt deg å se det heller for sorg er usyndelig. Jeg skulle hatt en person som kunne gitt meg en klapp på skulderen underveis  og fortalt at det ordner seg. At alt vil bli bra igjen. Det er hjelp å få.
Det er viktig å fortelle familie og venner at man ikke har det så bra. Jeg sa ikke ett ord men nå i ettertid snakker jeg mye om det

Hvis jeg med dette innlegget kan hjelpe EN med å få, eller gi en klapp på skuldra. Da er det verdt hvert ord og hver setning.

#sorg

https://helsenorge.no/psykisk-helse/sorg-og-dod

Just 4 fun!!!

De siste bildene jeg har lagret på snap

Vårruller

Vårruller!! Min favoritt. Og det er absolutt ikke vanskelig å lage selv.

Du bruker litt tid de første gange, men  det blir enklere etter hvert.

Det som tar tid er å ta fra hverandre rispapiret. Jeg pleier å skille alle før jeg pakker.

Jeg kutter alle grønnsakene i food prosessoren.

Her er oppskriften jeg bruker:(uten glassnudler)

Rispapir ( pakker med 30, 40 eller 50 stk hos Asia mat). Denne oppskriften er til  40.

2 pk kylling kjøttdeig
3 løk
½ hodekål
4-5 gulerøtter
3 fedd hvitløk
½ chili
2. ts fersk ingefær (hadde bare pulver i dag)
En bunt med fers koriander
1 dl soyasaus
Ett pr. dråper fish saus (se bilde)
En halv lime
Salt
Pepper

 Stek kyllingkjøttdeigen tørr.

Kutt opp løk, gulrot, hvitløk, chili, ingefær koriander og kål.
Ha i sammen med kjøttdeigen og 1. dl soyasaus, lime og fish saus. Stek det tørt.

Smak til med salt og pepper.

Så skal det pakkes. ( Se bilde )
En god spiseskje i hvert papir.
Jeg bruker bare vann til å lime det sammen.

 Varmer raps olje i stekepanna og steker til de er gyldene. Pass på at oljen ikke blir for varm, og vifta må ikke være på. Ha et lokk i nærheten, hvis det skulle oppstå noe.

Legg de på tørkepapir så du får tørket vekk overflødig olje.

Oddane Sand

I dag starter serien på TVNorge om Oddane Sand. Det er jo et eget lite samfunn innenfor gjerdene og når jeg ble eldre har jeg jo sett, erfart  og skjønt at det  er ganske mange forskjellige type mennesker på en plass, men da jeg var lite var Oddane Sand mitt paradis på jord.

Farfar jobbet på fortet rett ved siden av Oddane Sand. Farmor tok med seg faren min og onkelen min til Oddane Sand i helgene for å besøke farfar. Da bodde de i telt på stranda, og det var ikke mange menneskene som bodde der. Etter hvert ble det campingvogn og det ble til sammen 40 år på Oddane Sand.
Jeg har vært der fra jeg var nyfødt og frem til jeg var 20. Jeg har forsøkt å være der i voksne alder også med to barn og to hunder. Tre uker i øs pøs regn ble for mye for tålmodigheten min. Vi solgte vogna og reiste til syden året etter. Men det hender vi leier hytte der for en helg, og det er bare helt fantastisk.

Da jeg var liten flyttet vi gjerne ut i sent i mai og pakket ned igjen i september. Jeg hadde dagbok hvor jeg telte ned alle dagene gjennom hele vinteren.
Vi hadde en flott plass i første rekke ved stranda og båt på bøye. Jeg fikk venner fra hele sør Norge og det var den samme gjengen som møttes hvert år. Noen av dem har jeg kontakt med enda.
Den beste lukten jeg vet om er når grillen blir tent opp. Lukten av tennveske. Du kan tenke deg lukten på Oddane Sand en fredag ettermiddag når 600 griller ble klare for pølser og koteletter. For meg vekker det utrolig mange gode minner og jeg er tilbake en fredag ettermiddag på Oddane Sand.
Mamma og pappa, lillebror og hunden vår Sofus. Bade, grille, sole oss, kjøre båt, lange frokoster med loff og  jordbær. Bare være til stedet i nuet, nyte lange late dager og være sammen. Det er absolutt mine beste barndomsminner.

Nå i senere tid, bruker jeg stedet mye på tur. Mølen og Saltstein er unike steder man kan lukte inn saltvann og sjø og bare kjenne at man eksisterer. Mølen er også stedet pappa ville spre asken sin, så jeg vil alltid bære med meg det stedet i mitt hjerte.

























 

 

Mandagsblues!

Har du noen gang våknet en morgen og tenkt  at DETTE BARE IKKE ER DAGEN.

Du skjønner det fort fordi du har glemt å lade telefonen og har 1% strøm igjen, og laderen ligger i stua.
Det går ikke an å slumre uten å lese alle dagens aviser og face, så du MÅ stå opp i ett iskaldt soverom og gang for å hente laderen og krype under dyna igjen. Står opp 5 minutter for sent og innser at badedøra ikke har vært lukket i løpet av natta, det er iskaldt der også. Bare å sette på dusjen, og mens jeg venter på at vannet blir varmt slipper jeg hundene ut. Sånn halvveis i natura`n. Flott!!! Der var naboen ja!!! Godmorgen, du har sett det før ja… ha ha (veldig morsomt, NOT!!) !!!!!. Ingen av hundene vil selvfølgelig inn igjen så du må ta på den første lange jakka du ser. En strikka jakke! Det var deilig ja, for det blåser ikke rett igjennom den. Går ut i snøen og får de inn. Da har allerede dusjen stått på en stund, og bussen går straks. Ble ikke syv bussen nei, får ta halv åtte da. 15 minutter på badet kan kort oppsummeres slik: Alle håndklærne henger oppe i andre etg på snora, truser og sokker også. Det er tomt for shampoo, og jeg velter alt inni skapet for å ta ut EN ting. Ferdig på badet, frokost neste. Stemmer det! Vi var tomme for brød ja, får ta en knekkebrød på jobben i stedet.
Løper rundt i huset som en gal, samler inn nøkler, id kort, leppestift, snus, lommebok og……. leter etter mobilen? Jo, den lader.  Hente den og så løpe. Bussen går 0737, klokka er 0736. Løper og treffer bussholdeplassen akkurat 0737. Kaldt!!! Glemte vottene selvfølgelig, og hårsprayen  ligger i en bag på jobben. Flott!! Bra det ikke blåser i dag da, og at panneluggen ikke blåser rett i øynene. Tror jeg må klippe meg kort igjen… Og hvor en bussen? Klokka blir nesten ti på før den kommer. Ringe sjefen da kanskje og si at jeg blir bitte litt sen. Nei det kan jeg jo ikke. Tastet feil pin koden i går tre ganger, og puk koden har jeg på jobb.....Det er mandag ass! !!

 

 

 

Danmarkfarere

Danmark!
Nordmenn i Danmark.
Familien Jensen i Danmark.
Oi, som vi koser oss. Store og små. Vi pakker bilen og tar turen over dammen. Hver sommer inviterer mamma oss i klanen til Danmark. Hun er så fantastisk snill og leier et hus til oss alle sammen. Vi pakker bilen, kobler på henger, stabler hundebur og reiser avsted. Det er den fineste uken i hele året. Alle har fri, vi er sammen, det er bare å nyte hverandres selskap, flotte Danmark og Cava til frokost er en selvfølge













































 

Den klassiske

Har du noen gang kjøpt noe på TV Shop? Vet faktisk ikke om det eksisterer lenger, men på 90 tallet gjorde det det.
Flotte innslag, hvor du kunne få kjøpt alt fra kasseroller, støvsugere og ikke minst treningsapparat. Det var der jeg gikk på en smell!!!

Den klassiske!

På treningsapparat! For magen! Et super apparat som skulle gi deg flat mage på en enkel og effektiv måte. Jeg måtte bare ha den.

Nedbetaling over 5 år, kr 24,- pr måned. Genialt!!!! Etter noen dager hentet jeg den på posten, og bar den stolt hjem. Det var mandag, og jeg hadde allerede planlagt å ha på meg den trangeste kjolen jeg hadde i skapet på lørdag. Dette gikk veien.

Jeg pakket den ut av esken, skrudde den sammen. Plasserte den på et strategisk sted i stua, slik at jeg liksom måtte snuble litt i den hver gang jeg gikk forbi. Allerede der burde jeg skjøt at denne aldri kom til å bli brukt.
Jeg fikk klora meg på og begynte øvelsen. 10 ganger tre. Kjente ikke et lite snev av at musklene i magen var i aktivitet. Ja ja!!! Det var jo bare mandag, prøve igjen i morgen. Tirsdag! Tja….. kjente jeg noe? Jo, kanskje. Kjente det i ryggen i hvarfall. Sånn vondt i ryggen, armene også. Stille litt inn på apparatet da, kanskje det var noe feil. Onsdag. Magen fortsatt der! Prøve litt til. Torsdag! Snublet i den, og tenkte at jeg hadde satt den på en utrolig dum plass. Fredag! Å ja, der var den ja!! Sette den bare litt inntil veggen da for å få støvsugd. Lørdag: Antrekk: Flagrende kjole.  Resten av 90 tallet og frem til 2017. ALDRI i bruk.

Så!
Vi skulle rydde i kjelleren til mamma her om dagen. Og der stod den!! AB Swing som den heter. Den stod å lyste mot meg. JOHO!! Hadde jeg ikke kastet den? Supert! Passet helt perfekt. Har ett pr kjolen jeg aldri brukter lenger, nå skulle de absolutt brukes igjen og det allerede til lørdag.
Jeg heiv apparatet i bilen, kjørte hjem lykkelig og satt den strategisk til i stuen. Hvordan det har gått?? Er bare å lese de første avsnittene om igjen.

God lørdag godtfolk 😄

En solskinnshistorie.

Først! Tusen takk til alle som leste og delte innlegget i går.

Jeg kjører buss om dagen. Jeg liker å kjøre kollektivt. Det er selvfølgelig miljøvennlig, men det gir også en ekstra piff på morgenkvisten. En får ta og føle på verden på en litt annen måte.

Denne dagen var intet unntak:
 
Jeg skulle ta syv bussen, det er få mennesker i gaten enda, og det benyttet en av min kjære naboer seg av.

For der kom hun, i småblomstrete pysjamaskjole og tøfler. Hun hadde nok tenkt å hente avisen bare litt sånn i full fart, men det var skikkelig holke på den lille veien hun måtte gå ned til postkassen. Det ble med en ganske rar stabbete gange og det var vel derfor jeg ble oppmerksom på henne.

Hun hentet avisen, snudde og begynte å gå oppover igjen, noe som selvfølgelig ble veldig vanskelig…… og litt morsomt for meg som stod å så på.
Etter mye frem og tilbake, litt sånn halvveis tryning og tøfler på halv tolv, bestemte damen seg for å klatre over sitt eget hagegjerde, for på gresset var det ikke is.

For meg ble det et ganske artig syn å stå der en tidlig morgen å se hvordan damen i sin  pysjamas og tøfler klatre over sitt eget gjerde samtidig som hun iherdig forsøkte å holde skjørtekanten nede.

 
Det er ikke rart jeg liker å kjøre kollektivt.

PS!  Jeg syntes det er super flaut og ta bildene sånn helt alene ute. Så bildene under har jeg tatt i smug!! (Kniiis)

Psoriasis

Psoriasis!
Jeg hater ordet, men jeg har aldri hatet å ha det.
Jeg har hatt psoriasis så lenge jeg kan huske, og det er bare sånn kroppen min er skrudd sammen.
Jeg får ikke gjort noe med det, og jeg lever godt med det.
Da jeg var mindre var jeg innlagt på Rikshospitalet flere ganger, også på hudavdelingen i Porsgrunn.
Jeg har brukt timer, dager og uker på diverse behandlinger men til slutt sa det STOPP. Jeg måtte ha en pause.

Nå behandler jeg det nesten aldri, kun det som er i ansiktet.

Det er mange som spør meg hva det kommer av. Det er så enkelt fortalt at cellene i huden blir overprodusert. Det gjør at huden ikke klarer å kvitte seg med død hud fort nok. Det oppstår derfor en betennelse i ytterste hudlag.
Jeg er bra på vinteren og dårlig på sommeren, de fleste er dårlige på vinteren og bra på sommeren. Jeg har snudd litt på det.
Det kan klø og svi til tider, men ellers så tenker jeg ikke så mye på det. Det er mange som har det under neglene og fotbladene. Det skal vist være ganske smertefullt, så jeg er glad jeg kun har det på huden.

Den beste behandlingen jeg kan få er sol. Den norske sommeren er dessverre ikke så stabile at den kan gjøre meg frisk, så jeg er så heldig å få behandlings turer til Oslo Universitetssykehus sitt behandlingsenter på Valle Marina, Gran Canaria.
Alle tror at tre uker der nede er tre uker med ferie. Det er det absolutt ikke. Vi blir nøye fulgt opp av både leger og sykepleiere. Dagen starter kl. halv åtte. Da er det gruppesamling og morgen trim. De som ikke møter får prikk i boka.
Etter frokost har alle individuelle planer. Noen skal til legen, andre fysioterapeut, det er forskjellige aktiviteter som vann aerobic, fjell turer og lignende. Men hovedfokuset er å få sol på kroppen. Hver enkelt får sin plan over hvor mange timer pr. dag man skal sole seg.
Det er ikke lov å nyte alkohol eller å røyke på eller utenfor området. Det skal være stille kl. 23.00. Bryter du reglene blir du sendt hjem på egen regning.

En stor prosentdel av alle som får psoriasis får også psoriasis arteritt. Det vil si at også leddene blir betent. Det blir en form for leddgikt. Jeg har også fått dette gradvis, og ble ferdig utredet for ett år siden. Det er lite man kan gjøre med det, men kosthold, trening og rett medisiner kan stabilisere noe av smerten.
Noen dager er man skikkelig dårlig, og andre dager er man på topp. Men man lærer seg å leve med det, og setter tempoet på daget etter smertene.

Å leve med en kronisk sykdom kan i perioder være  vondt, men jeg har truffet så mange mennesker opp igjennom tiden med samme sykdom.
Det er ingen som klager og de fleste lærer seg å leve med sykdommen.

Hvis du er pasient, pårørende eller har spørsmål til sykdommen vil jeg råde deg/dere til å gå inn på www.hudportalen.no
Her finner du mye god informasjon og de har også startet en egen nettbutikk med diverse salver.

Husk! Vær stolt av den du er uansett hvordan hud eller kropp ser ut, ikke la andre påvirke den du er. Du er unik på din måte.

Menn i hvite frakker

 

Det er tirsdag, og for meg betyr det sofa, potetgull, bitte litt rødvin og Grey`s Anatomy.

Har fulgt med på serien siden sesong 1, men bare når det har gått på tv. Ikke serie-maraton på nett.

Det er akkurat som om kroppen min ikke er i stand til å gjøre noe annet denne kveld en å dumpe ned i sofaen og finne fjernkontrollen.

Men hva er det egentlig som er så fengende med blod, dramatikk, intriger og operasjoner.

I den virkelig verden har jeg store problemer med å følge sønnen min til tannlegen uten at jeg holder på å besvime. Jeg blir kvalm, svetter, ser sorte prikker og er helt utslitt når vi er ferdig. Enda jeg bare har sittet på en besøksstol. Skal jeg ta blodprøve, må jeg ligge rett ut på en benk. Hvis ikke går jeg rett i bakke. Jeg kjenner til og med at jeg mister følelsen i fingrene bare av å skriver om det nå.

Men å sitte i sofaen, men litt rødvin å se de opererer ut tarmer og hjerte. Det er greit liksom?
Men det er ikke derfor jeg sitter og ser vet du.

Det er jo selvfølgelig på grunn av MENN I HVITE FRAKKER. Kjekke menn, veldig kjekke menn. Nå er dessverre ikke McDreamy og McSteamy  med lenger og det er litt leit, men Dr. Karev da? Han er kjekk han.

Det er jo ren nytelse å sitte i 40 minutter og ta inn over seg en verden som ikke eksisterer. Det er jo ikke ekte blod en gang!!
Men frakken er ekte, mannfolka også. Hvis jeg skulle svime av en gang  håper jeg å bare ramler inn i favnen til McDreamy  eller McSteamy. Men det nærmeste jeg kommer i virkeligheten, er å  bare ramler ned i en McCheese burger med chips og cola.

 







 

Foccatcia

I dag har jeg blogget i akkurat en uke og jeg er overveldet over den flotte responsen. Tusen tusen takk for alle hyggelige tilbakemeldinger, gode ord og delinger. Det gir stor motivasjon til å fortsette.

Det er absolutt på tide å dele oppskriften jeg bruker på foccatcia.  Den kan lages på flere måter. Noen har honning i deigen, andre har fetaost eller tørkede tomater på. Denne oppskriften er den enkleste:

6dl mel
1 ts salt
3 1/2 dl vann
1/2 pk gjær (fersk eller tørr)
4 ss raps olje

Deigen skal være ganske tynn. Samme konsistens som grøt. Hell halvparten av vannet opp i melet før du begynner å elte. Spe i resten mens den elter. La den elte i maskin 5 - 7 minutter.
Heve i 45 minutter.

Ha i 4 - 5 ss rapsolje i formen. Hell deigen oppi. La heve i 15 minutter før du pensler med olje og strø på salt.

Stekes på 200 grader 25 - 30 minutter.

Hos oss sprettes ikke champagnen inne.

Av og til blir man bare forelska.

Du blir varm langt inn i sjela. En blir rett og slett litt tussete!

Dette innlegget skal  handle om å være en tussete mormor.

 

Jeg er ikke mormor på ordentlig til ett  barn, men jeg er mormor til en liten hund.
Hils på Nora 3 år, 1 kg og 400g

 



 

Min datter kjøpte Nora for 3 år siden. Jeg var med når hun skulle se på valpene og jeg må  innrømme at jeg kanskje overtalte henne bitte litt.

Vi skulle jo egentlig bare på besøk for å hilse på, men jeg ble helt fortapt i den lille skapningen.  Hvis du har sett øynene til katten i Shrek, har du sett meg på gulvet med alle valpene.

Ett pr. dager etter at vi hadde vært på besøk flyttet Nora inn til oss. Datteren min og jeg  gledes oss så, og hun kom til oss i en bitte liten hundebag, med rosa halsbånd, rosa teppe, bamse og utstyr.

Dagen etter reiste datteren min til Riga på venninnetur.  Det var vanskelig for henne å dra, men turen var bestilt og de andre jentene var spente og klare for tur.

 Mormor skulle være hundevakt, og den helgen knyttet Nora og jeg mormor bånd. Sterke bånd! Der hvor jeg er, er Nora.
Datteren min har ikke oppdratt Nora til å være en veske hund, men av natur er hun litt redd. Hjemme i vante omgivelser er hun trygg.

Fyrverkeri er hun ikke redd for, men hun blir litt redd når champagne korken sprettes.

Derfor, når det skal åpnes sprudle vann hos oss, må det gjøres med et lite sssssssssshhhhhh, eller så må du ta på deg skoa, gå ut og åpne flasken der.

For det har mormor bestemt..!!!!!

 

 











 

Litt om kjærlighet, krig og fred og sånn......

Da jeg var ferdig med videregående  var jeg aldri i tvil om at jeg ville i militæret. Etter sesjon ble det førstegangstjeneste i luftforsvaret.
De tre først måneder var jeg på rekruttskolen ved Gardermoen, deretter to måneder i Stavern før jeg var et halvt år ved Bodø hovedflystasjon.
Det ble et utrolig morsomt år hvor jeg lagret med meg mange gode minner og erfaringer for resten av livet. Jeg var blant annet med på en stor Nato øvelse, sov med gassmaske, krabbet i søle, vasket gulv med tannbørste og sov i hangarer med F16 fly. Det var krig, tanks og lav krål.

Det eneste jeg aldri forstod var å melde blink i skytter-graven. Det var ett lag som skulle skyte og det andre laget skulle melde skyteskiven. Vi lå i skyttergraven med en rød pinne, det skulle meldes med forskjellige tegn på skiva hvor skuddet hadde truffet. For meg ble det den samme beskjeden hver gang jeg lå på halv tolv nede i grava der. Beskjed over felles sambandet: "11 Jensen, kan du komme deg til »#»¤%%.... opp av den grava, sette deg i grøfta og gjør minst mulig".
Øhhh!!! Sorry meg da for at jeg ikke skjønte dette opplegget her og har veiva som en gal med den pinnen!

Det var kjærlighet ved første blikk!
Jeg reiste ofte hjem i helgene, men en helg ble jeg igjen i Bodø. På et utested stod han, høy og mørk med pilotjakke. Sangen som akkurat da ble spilt var 
"All that she wants" med Ace of Base.(Kniiiis!!!) Han ble min samboer og pappa til vår vakre datter.

I denne bua i Stavern stod jeg vakt en hel natt. Måtte teste den igjen i sommer, men det var ikke så morsomt, for jeg måtte gå sidelengs inn...
Bua hadde krypa!







 

Linus i svingen.

Hils på Linus. Vår kvinnebedårer i huset.
Han er en blanding av nakenhund og chihuahua, han er 9 år og vi har hatt han fra han var liten.

Da sønnen min var mindre fortalte han at Linus kom fra ett annet land, Nordland.

Vi hentet Linus på Gardermoen en varm julidag. Vi var solgt fra første blikk.
Linus er en hannhund med stor H. Full av testosteron og ypper seg på alt av hanhunder.  Spiller ingen rolle om de er større eller mindre. Linus går rett på!!

Han har et meget stort markeringsbehov, også inne!!!! Sko, gardiner, bordben for å nevne noe.

Når han sover, så sover han og han snorker så høyt at han ikke kan ligge i senga mi om natta. Da får jeg ikke sove selv.
Han tar bestandig alle godt i mot, og jeg anser han ikke for en potensiell vakthund.

Jeg vil si at overskriften på dette innlegget egentlig blir litt feil. Innlegget burde het «Linus hopper ikke av i svingen».  Første gang Nora hadde løpettid klarte han å gnage over båndet og komme seg til.

Jeg kunne se han gliset fra øre til øre?.....

 









 

Les mer i arkivet » Mars 2017 » Februar 2017
hits